~I destroy your life, cause I have a demond in me!

[Anastacia]

| ~ Zaray ~ | ~ Hunn ~ | ~ styrke ; 15.025 ~ | ~ Ond ~ | ~ Singel ~ |

<-- Zaray trasket rundt i det blaute gresset. Hun skulte rundt med øynene. Var det noen her å drepe? Hun var så lett at ingen eller noe kunne høre henne. Hun gliste ekkelt med tennene. Hvis hun så noe berøre på seg angrep hun det! Hun så en fugl stå helt stille. Hun løp mot den og angrep den i vingen. Hun tok poten på hodet til fugelen og rev av vingen. Hun gliste og lo litt for seg selv. Den fuglen skulle ikke få leve. Hun spiste vingen og nøyt det. Hun snudde fugelen med poten og rev av andre vingen. Da hun slapp fugelen lå den der og ikke kunne røre seg. Vingene var revet av og den kunne ikke fly. Zaray hadde blod rundt munnen og slikket det med tungen. "mmmm." Dette var godt, syntes Zaray. Da hun hørte en lyd i buskene bortenfor tok hun fuglen i munnen og tygget på den. Den var saftig og myk. Hun traff den ene spisse tannen sin i øyet på fugelen. Da hun var ferdig med fuglen, skjulte hun med sine kalde mørke øyne bort på busken! -->

| ~ | ~ | ~ | ~ | ~ | ~ | ~ | ~ | ~ | ~ | ~ | ~ | ~ | ~ |~ | ~ | ~ | ~ |

[cecilie]

Zarek ,, ond hann ,, 0 styrke
Zarek var kommet til et nytt sted, den lange reisen hadde tært på kreftene hans, og han fant heldigvis et sted å drikke seg mett på. Han så seg rundt, den eneste tingen han hatet med at sommeren kom var lyset, det evige store lyset som blottet han for det åpne øyet uansett hvor han snudde seg. Og list, tja hadde vel aldri vært hans sterkeste side. Han myste mot en retning og bestemte seg for og vandre videre. Hadde ikke sett en annen levende ulvesjel på lenge, og følte seg nesten litt isolert. Han luktet mot motvinden, da en kjent lukt været neseborene hans, lukten av en annen ulv. Han travet på lette poter til han kom ut i en lysning, kunne se den andre nå. Klart.

[Anastacia]

Zaray så en svart ulv komme lett travene hitover. Hun bare kastet på hodet og gikk under skyggen. Hun gløttet på han og flekket tenner. Vinden var nesten vindstille. Det hatet Zaray, fordi hun hatet solen og varmen som var rundt i luften. Hun snøftet og førte ulven som kom bortover med kalde, harde øyne.

[cecilie]

Han så rolig på henne, tja, en helt vanlig reaksjon fra hunnen. Det eneste som vandret rundt her var vel voldektshanner, kunne vel ikke benekte på at han var det selv, eller kunne benekte det i dette øyeblikket, da han så musklene hennes spille ut.
- Heisann, hyggelig velkomst for en nykomling.
Sa han, tørt, rolig. Om hun var 'dum' som han kaldte det, eller en anen side enn ond, ville han snart fortsette sin ferd inn i skogen, om han fikk muligheten.

[Anastacia]

Zaray så på ham med store øyne. Det var ikke vanlig at hun møtte en ulv med det ekle blikket.
Hun regnte med han bare var en falsk kødd som ville gå å voldta alle.
Så hun la seg ned, godt til rette og så på han.

[cecilie]

Han 'hevet øyenbrynene'. Herregud, var det mye og forlange at den ulven han faktisk møtte hadde sosiale antenner? Han snerret litt. Greit at man kanskje skulle leke så ond men man kunne da vel snakke fordet? Jaja. Han så rolig på henne.
- Jeg sa hei? Er du stum?

[Anastacia]

Hun så iskaldt på ham og himlet med øynene.
"Hvorfor skal jeg si hei ?" Snerret hun.
Å tro at han var ond, det var vanskelig. Han så slettes ikke ut som en ond ulv.
En dum wannebe, var heller rett sagt.
" Og nei. Jeg er ikke stum. " Da hadde vell hun bare snudd ryggen til han og gått,
hvis hun eventuelt var stum, men det var hun ikke. Hun orket ikke snakke til den
dumme, umotbydelige ulven. Hun gadd rett og slett ikke. Hun var kald i øynene,
og begynte å gjespe. Hun så på ham som om hun syntes han ikke var verdt det.